Black is the new black (18+)

 

Da er jeg kommet godt igang med mitt nye tattooprosjekt. Det skal bli en heldekkende tattoo som starter opp med halsen og går ned til føttene, frem og bakside av kroppen. Estimert tid er satt til mellom 120 og 140 timer. Vi har brukt 19 timer så langt. Det er en lang og smertefull prosess. 

Motivet er en mandala som min tattoo-artist og gode venn har tegnet opp. Han finnes på Valhalla tattoo studio & supply bak politistasjonen i Bergen, og navnet er Leo.

Vi blev inspirert av black tattooing og begynte planleggingen i sommeren 2017. Men de første mønstrene blev først gjort i december. Vi hadde først en annen "suit" tegnet opp men mindre mønster, men dagen vi skulle starte kom Leo med et bilde på en mandala som var bedre enn våres første idé. Første session blev det kun planlegging hvor den skulle settes og printing av malen. Malen til overkroppens fremside dekket 11 A4 sider. 

 

19 timer seinere såg jeg slik ut.

 

My milkshake brings all the boys too the yard.

 

Dette var litt vondt. 

 

Så om et par måneder og en del tårer og blod seinere vil jeg være den stygge andungen som vokst opp til en vakker svane. Jeg vil og være til 80 % dekket i sort farge. Blacktattooing som det kalles er noe av det mest ekstreme du kan gjøre, det er primitivt, enkelt og vakkert samtidig. 

 

J1ZBZzOeThw

Her er en annen måte at gjøre det på. 

 

Ha en fin dag videre
 

 

Semi-minimalist, et innlegg om at slippe taket.

 

Ryan Nicodemus og Joshua Fields Milburn

 

Jeg har nevnt i et innlegg fra 2017 at jeg renset ut mye av mine eiendeler, men jeg tenkte at jeg skulle utdype det litt.

I Mai 2017 såg jeg dokumentaren "Minimalism: Live a meaningful life". En dokumentar laget av Ryan Nicodemus og Joshua Fields Milburn også kjent som duon The Minimalists. Jeg følte direkte at det vær svært interessant og tok tak direkte. De er minimalister men ikke på en ekstrem måte. De har ikke noe maks antal ting du skal eie eller at du skal følge noen slags plan de lagd. Nei, de snakker om en fornuftig minimalism, der de promoter at kun ha ting som brukes og som gir mening i ditt liv. Og det er et stort spektrum og vil oppleves forskjellig hos alle mennesker.

Jeg såg meg omkring i leiligheten og skjønte fort at jeg hadde sikkert 1000 ting som ikke blir brukt eller ikke gir mening at eie i det hele tatt. Jeg har en tendens at gi 110% så fort jeg får en idé og gjerne ta det så langt og så ekstremt jeg kan, og det gjorde jeg  også denne gang. Jeg begynte med garderoben, det ble 8 sorte sekker fyldte med klær og sko. Der var vel omkring 10 par sko jeg ikke brukte, 15 jakker og diverse annet tøy. 

Etter det tok jeg stuen, jeg hadde 8 "bokhyller" som gikk fra gulv til tak helt fylde i ting. De fikk jeg redusert ned til 3 og et par måneder seinere til 2 og nå i julen fikk jeg vekk de siste to. Det eneste fra de jeg ikke tenker donere/selge/kaste er mine bøker. De er de eneste ting jeg virkelige vil beholde og som gir meg glede hver eneste gang jeg ser på de eller av og til leser en av de.

Møbler hadde jeg to av alt, to sofa, to stuebord, to avlastningsbord, 2 skrivepulter og en haug med stoler. Telysholdere hadde jeg 40 stk. I kjøkkenet hadde jeg dekketøy til ca 40 personer (det er ikke kødd engang) Jeg hadde mitt eget og det som sto i leiligheten når jeg flyttet inn. Glass ca 30 stk, kopper 15 stk, skåle og serveringsfat nokk til at husere den neste nobelmiddag. 

I soverommet var del relativt greit, der sto kun det som trengs. Eneste som jeg tok vekk der fra var et par ting jeg hengt i tak og på vegger. 

Dette var da første trinet på min vei mot et hjem som kun har ting jeg virkeligen liker eller bruker til daglig. Det tok ca 4 måneder til neste utrydding. Da fikk jeg vekk 2 sekker med klær, en ikea-pose med sko og 1 eske med ting. Nest utrydding har vært nå fra jul frem til idag. I denne periode har jeg virkeligen gått på dypet i alle skuffer og skap. Jeg hører også på The Minimalists podcast på spotify som motiverer meg til at være streng med meg sjølv. 

Nå har jeg skrapet ut ennå en sekk med klær, og 7 flyttekasser med ting. Tingene donerte jeg til en bruktmarked og klærna skal jeg donere til Strax-huset I Bergen der jeg donert mesteparten av mine klær og sko. Jeg har denne gangen også gått mer inn i kjøkkenskapene, der har jeg vært veldig restriktiv da jeg lager mye mat og bruker mye utstyr. Men jeg har ikke donert eller kastet mitt kjøkken utstyr som jeg renset ut, jeg har pakket det ned i esker og gir det 3 måneder, har jeg ikke pakket det opp på den tid og brukt det så selger jeg eller donerer det. 

Så nå er jeg så tett som mulig på et slut resultat, jeg skal få opp tv:en på veggen så jeg kan få vekk den stygge "tv-møbel" den står på idag. Sen skal sofaen hives og byttes ut til en mindre sovesofa så jeg får mer plass og en bedre seng at sove i. Jeg har sovet på sofaen i nesten et år nå fordi jeg sover best der. Men nå spiller den på sin siste vers. Når dette er gjort så står jeg igjen med en sofa, en tv, et litet bord, en playstation og 4 telysholdere i stuen. Og en taklampe. Det høres kanskje kjedelig ut men jeg føler meg så mye bedre. Det er enkelt at holde rent, og det føles veldig åpent. Jeg bor i en kjellerleilighet med dårligt inslipp av lys, så dette har virkelige gjort stor forskjell.  Jeg tror at jeg har solgt,kastet og donert omrking 90% av alt jeg eier siden mai 2017. 

I kjøkkenet er alt som sto oppe på skapene og oppe på kjølskapet vekke. De har nå fått ny plass inne i skaper eller i esker som er merket "kanskje doneres". På kjøkkenbenken står der en nespressomaskin og det er det. Jeg har nå også kun 3 av alt, 3 glass, 3 kopper, 3 gaffel, etc etc. Det gjør også at jeg disker hver gang jeg brukt noe, ellers så står jeg der uten til neste måltid. Jeg har ellers ikke noe problem at bruke opp alt før jeg tar meg i nakken og faktisk disker opp etter meg. Det er det slut med nå. Jeg har de siste to ukene brukt opp alt sånt som bare står og tar plass i skapene. Jeg har baket og laget massevis med mat av ting jeg har hjemme istedentfor at kjøpe inn annet. Har vært noen kjedelige måltider men det føles bedre nå når der ikke står masse ting i skapene som troligtvis vile gå på dato før jeg brukter de.

Soverommet har to senger til barna, en sofa og en garderobe og leker til ungene men skal fikse rommet nå til våren. Det skal bli et skikkelig barnerom med god forvaring og mye gulvplass så de kan leke der. Heldigvis er soverommet veldig stort så der er plass til begge mine barn og alt de måtte trenge av ting. Jeg bruker ikke mitt minimalistiske tankesett inne hos de, men jeg setter fokus på at få ting skikkelig organisert og prøver at få til så mye gulvplass som mulig og gjøre det som er best for dem så klart. Jeg tar også en sjekk av leker hver gang de vært på besøk og får kastet det som er ødelagt og donerer de ting de ikke leker med lenger. De har ekstremt mye leker mine barn, jeg tror at hvis vi kombinerer det jeg har her og det som er hjemme hos moren til dem så er der nokk til en normal stor barnehage.

Når det er tid for fiksing av barnerommet så kommer jeg gjøre nye innlegg med føre og etter bilder. Akkurat nå er der sorte vegger, så er veldig mørkt der inne. Så de bruker kun de rommet til at sove og så leker de i stuen der det er litt mer lyst.

Sentimentale ting

De eneste sentimentale ting jeg hadde var en haug av fotoalbum fra 1986, 87,88 og 89. Altså bilder fra mine første år. Jeg tok ut alle bildene og kastet de gamle slitne albumene. Bildene skal jeg sende in og få scannet og lagt in på USB og bruke i en digital ramme. På den måten blir bildene sett på. De har mest sannsynlig ikke blitt sett på siden 90-talet. Men nå skal de få komme frem i lyset igjen, uten de stygge rosa, turqoise og brune fotoalbumene. Gaver jeg fått som ikke gir meg noe glede eller mening idag forsvant med alt annet jeg samlet på meg i alle år. Det var svært mye ting jeg hadde som jeg kun holdt fast i fordi jeg fått det av familie eller venner. 

 

Jeg anbefaler på det sterkeste at DU ser på dokumentaren og hører på podcasten. Kanskje der er noe som gir mening. Man trenger ikke at rense ut alt man eier slikt som jeg gjorde, men kanskje det gir deg et nytt sett at se på konsumering. 

 

Meg

 

 

Use stuff and love people, because the other way around wont work

 

Far & datterdag

Fredag 12/1

I går reiste jeg og min datter in til Bergen sentrum for at møte en venn og for at gå oss en tur i det fine været. Gnomen insisterte på at vi skulle ha med oss en dukkevogn, en dukke og Raphael fra Teenage Mutant Ninja Turtles. 

Vi kom oss ut fra leiligheten min (09.30), låste døren og gikk vel en 5-10 meter før jeg husket at jeg glemt mitt busskort. Så in igjen og finne det, sen gikk vi ned mot veien igjen og når vi kommet oss halvveis så merket jeg at jeg glemt votter til den lille, så tilbake igjen. Og da hun gikk med dukkevognen så gikk det ikke veldig fort. Men langt om lenge så kom vi oss ned til bussen. 

 

Vanligvis foretrekker jeg at ta bilen til byen når jeg har med en eller begge ungene for at det går fortere og blir som regel mer enkelt. Men igår tenkte jeg at det får bare ta den tid det tar fordi vi har likevel ikke noe vi skal rekke på noe særlig tidspunkt. Vi tok bussen til Kleppestø og derfra tok vi båten in til sentrum. Hun blev veldig glad at vi skulle ta båten.

Vel inne i sentrum så var det et for meg helt nytt sett at oppleve byen på. Alle smilte og nikket til oss og det var kun fordi denne lille jente gikk med en dukkevogn. Jeg tror det har vært omkring 150-200 personer som smilte fra øre til øre når de såg oss i går, det er en stor kontrast til når jeg sjølv går i byen nå det da ikke er noen som en gang vil se i samme retning der jeg går. 

Vi begynte med at gå fra båten til Valhalla Tattoo for at hilse på mine venner, det tar meg ca 5 minutter at gå den strekningen normalt, men med min datter tok det 45 minutter. Hun skulle stoppe og se på alt, alt fra butikker til sjåfører som leverte varer til frisørs-salongen. Og for at ikke glemme at hun gjerne kjørte vognen litt og litt til høyre hele tiden, så flere ganger "fastnet" hun i veggen på byggen. 

Før vi kom bort på Valhalla Tattoo så tok vi turen innom Rema1000 og kjøpte en flaske vann og noen barnesnacks til henne. Da tok det ennå lenger tid at gå, for hun har tydeligvis arvet min motorikk, jeg kan ikke gå og drikke samtidig, hun kan ikke gå og spise samtidig. Så tross mine tvil så er hun nokk min biologiske datter. Jeg har vært skeptisk siden hun er så utrolig søt. 

Etter et besøk på Valhalla Tattoo så gikk vi for at møte min venn og hennes nesten helt nye baby. For at komme hjem til henne fra tattoo studion må man gå i ca 4 minutter, i går tok det 37 minutter fordi min kjære datter virkelige tok inn alt av kultur rundt omkring. Det skulle stoppes hver meter og se på bygg, butikker, eller morsomme møbler utenfor Roll&Rock.

Vel hjemme hos min venn så vart det bestemt at vi skulle gå en tur i byen så hennes baby fikk frisk luft og sovet. Vi la frem et forslag til min datter at dukkevognen skulle bli der hjemme så vi ikke risikerte at det skulle bli kveld før vi kom utenfor nabolaget. Vi gikk og kjøpte oss noe kaffe og muffins på Espresso House. Muffinsens mente min datter skulle smuldres og strøs ut over plassen utenfor Bergen storsenter. 

Vi gikk 1 en runde rundt lille lunngårdsvannet før min datter sovnet i mine armer. DA blev de ikke så morsomt for meg lenger. Hun veier kun 11kg, men de 11kg føles som 150kg når hun sover. Så vi gikk hjem til min venn så hun fikk sove ferdig der. 

Når hun våknet i 15.30 tiden så var det høy tid at røre oss mot bussen hjem. Vi begynte at gå bortover mot stasjonen men med den dukkevognen så tok det oss den lille tiden av 45-50 minutter så vi misset vel akkurat alle de 4-5 bussene som går hjem til meg i det tidsrommet. Så det blev litt venting før vi kom på en buss som gikk ut til Kleppestø.

 

Ute på Kleppestø blev det ennå en liten venting på en buss som skulle ta oss hjem.

 

Men sen, 8 timer etter at vi gikk hjemme i fra så kom var vi hjemme igjen. 

 

Og hva kan være et bedre avslutt på dagen enn at se Frost for 3e og 4e gang på 2 dager =P

 

Dagen har vært så bra at jeg følte meg som verdens beste pappa. Vi har kun hatt det kjekt fra vi sto opp på morningen til vi sovnet 20.00 på kvelden.

Så sånn såg våres fredag ut, da skal vi se hvis vi kan toppe det idag.

 

Ha en fin dag

 

//Dick og Lykke-Lee Granat

Julen 2017

Fy faen

 

Julen 2017 er den mest stressete julen i mitt 31 år lange liv. Dette var første gang der jeg stod som hovedansvarlig for alt. Som regel har vi alltid reist til Sverige og feiret med min familie eller så har de vært her, og da er det min far som tar seg av maten. Men når man står der og skal underholde 2 små barn, lage svensk og norsk julemat samtidig som man ska sitte ned og spise grøt og rekke en kopp kaffe,spille spill, gå ut med hunden, strikke en gensere, være en hyggelig vert og bake, da vet man hvorfor "de gamle" syns at julen er stress. 

Selvom jeg forberedt mye flere dager i forveien så blir det mye at stå med aleine.  Det blev i hvert fall pinnekjøtt, kålrabbi, poteter, brunsås (vet ikke hvorfor men barnas mor vil ha det) 3 slags julepølser, juleskinke, kjøttboller, stekt sild i eddik, brunkål, rødkål, surkål, hjemme røkt laks fra barnas bestefar, sylte, ribberull, sennepssild, sursild og omtrent 93 slags julekaker  og en nydelig dessert lagd på vaniljemousse og gløggmarinerte bringebær var noe av det som dekket bordet til slut. Og dette var da til 3 voksne og 2 barn på alderen 2 og 3 år. Så der var rikelig med mat. 

Julens største skuffelse var juleskinken. Som svensk så er det et "må ha" ellers er det ikke jul. Jeg var i 15 forskjellige butikker og såg på skinke, men der var ikke en eneste som kunne måle seg med de jeg får i Sverige. Som regel tar jeg alltid en på mellom 3-5 kg beroende på hvor mange vi skal være på julaften. Men 2017 fikk det bli 3 stk på 1,2 kg stykket. De blev tørr og kjedelig, det eneste positive jeg fikk utav de var en pasta sause jeg lagde et par dager seinere med skinke i. Det var mest sannsynlig den beste pasta sause som jeg noensinne har lagd. Så da er det vel som folk flest siger, etter regn kommer solskinn. 

Fersk sild fikk jeg heller ikke tak på her i julen så fikk lage stekt sild i eddik på frossen sild. Den blev jævli god. Stekt sild i eddik er noe jeg begynnte at spise forrige julen i 2016 og har sett frem til det i et helt år. Så jeg lagde en 20-25 fileér. De blei spist allesammen. 

Drikken: Julen kan dra til helvete hvis jeg ikke får den svenske julebrusen JULMUST. Og den har ca samme kilopris som kokain her i Norge så der reddet appen LetsDeal meg, der fikk jeg 48 stk bokser med julemust sent hjem til meg for 349kr. Det var et vakkert øyeblikk når man åpnet første boksen. 

Sen etter en dag med mat, mat, mat og litt mer mat så var det tid for nissen, da vi har små barn som er svært utålmodige så spiste vi i 15.30 tiden og tok in nissen straks der etter. Jeg var helt sikker på at barna skulle være skeptiske eller til og med litt redd men IKKE. Det var akkurat som de såg en gammel kompis der i hagen når han trampet rundt der før han fant veien inn. Min sønn banket på vinduet og sa: Nisse gi meg pakke takk og min datter skrek Nisse i samme decibel som et brannalarm. 

Nissen kom in med sin sekk (Et net som tidligere inneholdt gul løk hvis jeg ikke tar feil) delte ut noen gaver og tok seg turen hjemover igjen. Bestefar fikk aldri møtt nissen siden han var i sitt rom og sov akkurat når nissen skulle komme ;) Når nissen gikk skulle vi dele ut resten av gavene som låg under treet. Da fikk jeg faen kvalme, min sønn tok på seg ansvaret at dele de ut. Etter en time var der fortsatt gaver liggendes under treet, ikke fordi min sønn er langsom men fordi der var så inforjævli mye. Det var helt horribelt at se så mye ting til to små barn. De åpnet ikke engang alle sine gaver fordi der var for mye. Jeg viste at jeg og moren tatt det rett over grensen for hva som skulle være nokk, men hva jeg ikke viste var att hver eneste menneske som noen gang passert ungene hadde kjøpt gaver til de. Etter ennå en time med at åpne gaver så gav barna til slut opp. Der var så mye at de ikke engang gadd at åpne alle. Så der fikk jeg meg et og anent at tenke på til neste jul. Dette var alt for mye, jeg rett og slett skammet meg fordi mine to barn fikk nokk mer gaver en hva 4-5 andre barn få til sammen. 

Og jo da, det var fine gaver alt sammen, men mengden var alt for stor. Det hele slutet med at barna tok hver sin leke og gikk, og så satt jeg, moren og hennes far igjen og åpnet gavene til dem. Vi andre fikk og gaver, jeg sjølv fikk 2 gensere, 1 kopp med bilde på barna og en pakke hjembakte kjeks av barna sin nabo. Min eks-drage fikk også gaver, kan ikke huske alt fordi jeg som regel ikke bryr meg hva andre får, men av meg fikk hun i hvert fall en Nokia telefon fra Clas Ohlson som kostet 349kr og er av den gamle skolen. Det kanskje man syns er en kjedelig gave men der er en tanke bak den. Det er nemlig så her at siden vi møttes første gang så har hun haft omtrent 24 iphones hvis jeg ikke tar feil. Hun knuser i snitt 6-8 telefoner i året og da hun er avhengig av den så venter hun ikke på reperasjonen og bare bruker en lånetelefon så lenge, uten hun finner en annen iphone på finn.no billigt og kjøper den. Som hun seinere rekker og knuse før den første telefonen kommer tilbake fra verkstedet. Altså syntes jeg at da hvis hun har en ubrukt, ikke knusbar telefon liggendes neste gang hun knuser sin telefon så sparer hun litt tid og penger. Ergo, jeg er best.

Bestefar fikk og gaver, han fikk en fluefiskestang av meg og ungene, og av oss alle fikk han en dvd han virkeligen vile ha med en norsk artist som jeg ikke vet hvem er. Han fikk og svenskt kaffe og noe mer jeg ikke la på minne.

Ellers var julen full i omgangssyke og alle de små stunder blei brukt til at tørke spy.

Vaniljemousse, pepperkaksbunn og gløggmarinerte bringebær

Julaftens morgen

Julenissen med sitt løkenett.

 

 

Vi snakkes og god jul i etterskudd 

2017 i korte drag

Mistet interessen for det her med blogg fort. 

Eller der var faktisk sånn at folk tok ille ved seg av det jeg skrev i tidligere inlegg så jeg viste ikke helt hva jeg da skulle skrive om. Men jeg skal gjøre et nytt forsøk at bli en aktiv blogger.

 

Her er litt om 2017. Kommer sikkert ennå et inlegg for at dekke mer av året som gikk.

Rett før 2017 begynte så flyttet jeg ut fra samboeren min og våres barn og flyttet til en "leilighet" noen kilometer bort. Så i 2017 har jeg vært solo i min lille kjellere på Erdal. Her har jeg spandert mange timer foran Netflix og møblert om i stuen ca 6 ganger i måneden da jeg fortsatt ikke er i arbeide. Jeg har brukt store deler av 2017 til og prøve at finne ut av hva jeg er passionert over og hva jeg vil gjøre med resten av livet. Jeg er fortsatt helt blank. Der er fint lite som interesserer meg. Jeg gjorde et forsøk at gå tilbake til mine røtter som utdannet kokk men det holdt vel omtrent 14 dager sen var det like aktuelt som at spike fast pungen i en stol. 

Jeg har lært meg en god del om meg sjølv i 2017, jeg har funnet utav hva mine svakheter er, trodde seriøst de siste 30 åren at jeg ikke hadde noen større svakheter mer enn at jeg alltid er alt for tidlig ute uansett hva jeg skal. Skal jeg på en møte 12.00 så står jeg utenfor som en idiot kl 10.00 og venter. Skal jeg levere ungene i barnehagen 07.00 så står vi som regel utenfor 06.45 og venter på at personalet skal komme på jobb. Jeg har fobi for at være for seint ute så i istedenfor så kommer jeg laaaangt før utsatt tid til at jeg skal. 

Jeg har også brukt året til at finne utav hva lyder det er i leiligheten som gjør at jeg løper bort til vinduene hele tiden fordi jeg i mitt paranoida tankesett alltid tror at der er noen utenfor. Kan tenke meg at det vil se bra ut på film at se hvor mange ganger jeg faktisk går til vinduet og ser ut i hagen. 

Der har også vært et forsøk til "inbrudd" her, når jeg var hjemme. Det gjorde ikke at jeg ble mindre paranoid i hvert fall. 

Jeg har også sett i meg sølv og skjønt at jeg påvirkes alt for lett av alt rundt omkring meg. Det eneste positive som kom ut av det er når jeg i mai 2017 såg dokumentaren The Minimalists: Live a meaningfull life, da renset jeg ut 8 sekker med klær og 75% av mine eiendeler som jeg donerte eller solgte. I december tok jeg ennå en økt og renset ut omtrent 50% av det jeg hadde igjen av mine eiendeler og 2 nye sekker med klær og nå her i januar tok jeg ennå økt og sitter nå kun igjen med ting som blir brukt minimum en gang i måneden. Det eneste jeg ikke renser i er lekene til barna. De skal få ha alle sine ting i fred. Men der blir renset ut litt da og da når de vokser fra det. Da blir det pakket ned og skal sendes til fetteren i Sverige siden han er året yngre. 

Ellers da. 

Jeg har spandert mest mulig tid med barna når de ikke er i barnehagen. Jeg og min eks-drage har et godt samspill og vi gjør ting som en familie hver uke. Alt fra at besøke hennes familie i Sogn & Fjordane til at reise på ferie til min familie i Sverige. Det føles veldig bra at vi ikke krangler og ikke kan være sammen og gjøre ting med ungene. Så jeg spanderer vel egentlig like mye tid med hun og barna nå som om jeg fortsatt bodde der og hadde vært i arbeide fortsatt. 

Jeg har lært en god del om hva som er forskjellen mellom venner og bekjente, tidligere kalte jeg alle venner. Men etter 2017 har jeg sett at der er stor forskjell mellom de to orden. Jeg har også droppet min instinkt til at hjelpe alle som trenger hjelp til at kun hjelpe de som faktisk stiller hvis jeg har bruk for hjelp. Jeg har vært alt for snill og hjelpsom, helt enkelt har jeg vært en idiot som tror at det går begge veier.

2017 med bil

Jeg har brukt opp 4 stk biler dette året, jeg er tydeligvis like uheldig i 2017 som alle andre år med bil. Uansett hva jeg kjøper/får i bilvei så raser de sammen for meg. Så jeg er veldig lei av biler og alt som rør de. 

 

Gå videre

Jeg har ikke gått videre og funnet noen ny da jeg lever på hoppet at vi skal bli en familie igjen. Det ser veldig lyst ut og har blitt gjort en del tiltak for at ordne opp i det. Men inget er skrevet i sten ennå. Men jeg krysser fingrene for at vi skal ha en endelig beslutning før sommeren 2018. 

 

Prosjekt

Det har også blitt påbegynt et tatoveringsprosjekt. Det har blitt begynt på en mandala som utgår fra skulderen som sprer seg ut over hele kroppen fra halsen hele veien ned til foten og både bak og fremside når den er ferdig. Per dags dato har vi gjort ca 15% og har vel omtrent 100-150 timer igjen før den er ferdig. Kroppen min kommer være noen plass mellom 80-90% dekket med sorte mønster. Ser frem til dette er ferdig.

 

Vil avslutte inlegget med at dele en sang som har blitt min themesong for 2017. Den er også themesong for The Minimalists podcast som finnes på Spotify.

 

 



 


 

Kommer et inlegg straks om julen 2017 og stressen og angsten som følgt med

 

 

foreldrenes frykt og ungdommens flukt det kaller meg hva? Narkotika



 

 

 

Igår gjorde jeg noet jeg aldri gjort tidligere. 

Jeg donere en masse klær og ting til Strax-huset her i Bergen. Jeg hadde sekkevis med klær som jeg egentlig vile selge da mye var i nesten nytt skikk og veldig lite brukt, og kostet en masse tusen kroner. Men Etter en måned med det ute på forskjellige sider så som, facebook, finn og letgo så valgte jeg at gi det vekk. Og jeg vile sikre meg at det skulle gis vekk uten fortjeneste så jeg ringte rundt litt og sjekket med forskjellige plasser før jeg bestemte meg. Det fikk gå til Strax-huset. 

Så hvis du nå i sommer ser masse av våres i manges øyne "mindre ønskelige" folk i dress eller dyre jakker så er det ikke stjålet. Det er ting de fått av meg. Håper de får bruk for det hele. Jeg donerte klær, skor, jakker, sko, bager/sekker, paraplyer og accesoarer.

Så nå er jeg et skritt lengre i min reise som semi-minimalist. Jeg har solgt, gitt vekk og kastet snart litt over 50% av mine ting.

Det føles så bra at ikke ha alle ting i fjell av kartonger, sekker og esker. Jeg hadde også 4 gulv-til-tak bokhyller helt fylde med ting. De er nå redusert ned til 1 full bokhylle. Jeg kaller meg for semi minimalist fordi der er fortsatt massevis med ting i kjøkkenet mitt som jeg ikke kan eller vil være uten men som likevel ikke blir brukt alt for ofte men de kommer til at brukes lengre frem, det vet jeg. Så da får de bare stå og samle støv frem tils den dagen.

Jeg Har fortsatt en del jakker igjen som helt enkelt vært for dyre for at gi vekk. Så de skal få en sjanse til på letgo til en redusert pris før jeg biter meg i leppen og gir de til Strax-huset også. 

 

Jeg har gått ned 9 kg i vekt siden 1 april, men det er først nå etter at jeg renset mitt hjem som jeg føler meg lettere. Er du interessert i at ta tag i alt ditt eget rot så anbefaler jeg The Minimalists på Netflix og gruppen med samme navn på Facebook. Der er mange gode inputs som gjør det lettere at slippe taket på eiendelene.

 

Og har du klær som bare ligger, så ta deg bort på strax-huset og lever det til de som trenger det.

 



 

 

Black hole sun



 

 

 

Hmmmm, jeg tror ikke helt jeg har fått grepp om det her med blogg, jeg trodde jeg funnet det folk vile lese når jeg skrev mitt inlegg 13/5 og prøvde på et nytt den 15/5 som gikk i samme ånde men da fikk jeg ikke en gang halvdelen så mange lesere. 

Så hva er det da som drar folk til en spesifik blogg? Jeg får bare fortsette at få ned tankene mine i bloggen og så får folk bare lese eller droppe det. Jeg finner det i hvert fall ganske ro givende at sitte og skrive og det føles som man får ut masse piss som bare hopper rundt i hodet ellers.

Så hva har skjedd de seneste dagene...

Jo det var 17e mai blant annet. Den blev spandert med ungene og deres mor, vi reiste in til Bergen tidlig på morgenen og gikk en tur, sen når tivoli åpnet gikk vi der så ungene fikk åke et par karuseller, sen såg vi på toget og sen i 12 tiden tok vi båten tilbake til øyen som gud glemte. 

Når vi kom hjem spiste vi pølser, is og pavlova. Det var en fin familiedag helt enkelt.

Ellers så har jeg spandert all min "fritid" i garasjen for at prøve at få biljævlen at fungere som den skal. Men ikke faen skal det gå veien for meg, der dukker opp nye feil som må rettes opp i og flere deler som må byttes. Begynner at gå utover mitt ellers så glade humør. Jeg tror jeg truet bilen med døden 12 ganger igår. Jeg var ekstra irritert i går da jeg begynte dagen med at få en plastikkgaffel gjenem tommelen. Nei jeg vet ikke hvordan det kan la seg gjøres men det gikk. 2 av 4 "spyd" på gaffeln gikk en bra bit in i min tommel. Sen med en sår tommel prøve at feste bremsesko på en fucking kukbil som ikke fortjener annet enn en plass på havets bunn er ikke helt enkelt.

Etter hele den her dagen av krangling med biljævlen så reiste jeg og hentet min datter som skulle være hos meg over natten og frem til idag ettermiddag. Hun er veldig morsom av og til så det hjelpet litt på den ellers pissige dagen. Når vi kom hjem til meg så satt vi oss i sofaen og "snakket" litt før hun skulle sove. Jeg hadde datan på og fikk se at Chris Cornell var død, det syntes jeg er svært trist at en sånn talent som han skal forlate verden ved en alder av 52. Jeg startet et klipp med Chris Cornell når han spiller Black Hole Sun acoustic i Yahoo studio. Et fenomenalt klipp. Når jeg satt der og såg på den medan min datter sovnet oppe på meg så fikk jeg en kald følelse i hele kroppen, jeg tenkte på at en dag (forhåpenligvis ikke før jeg er 112år) er ikke jeg der lenger og får se mine barn..... Og den tanken blir jeg faen lei av.

 



 

You want it darker, we kill the flame.....

Innlegget fra 13/5 blev en "succé" selvom det vært litt deprimerende for noen. Jeg kom med på listen over mest leste blogger i Bergen så jeg antar at det er en god ting.

Da vet jeg sånn ca hva folk vil lese da, jeg er fortsatt ny på blogg og vet ikke helt hva jeg skal skrive om men at dele med seg av triste ting gir tydeligvis lesere så da jobber jeg vel videre med den infoen og håper at det ikke stiller meg eller noen annen i alt for dårlig lys.

 

Jeg tenker gå lite dypere in på min tid i skolen så dere får mer bakgrunn på hva som plaget meg mest der og hva jeg blev utsatt for. I tidligere blogginlegg fikk dere med mobbingen pga navnet mitt, men det er ikke kun det som gjør skolen vanskelig for meg og mange andre barn. Der er sikkert flere som sliter hver dag med at de ikke har de seneste og dyreste klærne, syklene, teknologien eller hva nå det måtte være barn "skal" ha idag. 

Der føler jeg vel at jeg var realtivt heldig og hadde det meste jeg trengte eller faktisk hadde jeg alt jeg trengte men som barn vil man ofte ha mer. For eksempel så var det veldig inn med diverse merkeklær frem for alt adidas buksene med knapper lengst beina og Champion hoodies. Buksene fikk jeg en kopi modell som hette athletic (hvilket ikke var "acceptert") av barn med adidas og mine Champion hoodies fikk jeg arve fra fetterer og kusiner så de var litt slitt når jeg fikk de. Jeg kan ikke huske at jeg brydde meg noe serlig om det men jeg vet at andre barn gjerne kommenterte. Men SO FUCKING WHAT, det har ingen betydning hva merke klærne er, så lenge du har klær skal du være glad og holde kjeft syns jeg. Der er barn her i verden som går runt med en jævle rema1000 pose som gensere og så skal noen her kjefte fordi de ikke har en merkes genser, det er helt sprøtt. Og at man sender en unge på 7-8 år til skolen med en iphone 7 er så jævli langt over min forstand. Ikke misstro meg nå og tro at jeg sitter her med min gamle nokia 3310 ikledd en rema 1000 pose og blogger fra en pc på biblioteket og er bitter fordi jeg ikke kan kjøpe slike ting, nei nei nei jeg sitter her med min iphone, min macbook air og mine adidas klær og blogger samtidlig som jeg drikker en økologisk ferskpresset juice til 100kr så jeg lider ikke noen nød. Men kom igjen, skal ditt barn sitte der og spille på apper hele livet? La de komme ut og oppleve skikkelig barndom som du/vi sjølv gjorde. Ut og lek at sykkelen er en mc eller at en pinne er en AK47. Spille angrybirds kan du gjøre når du er gammel og ikke kan gå.

Jeg husker en gang når noen 2-3 år eldre barn kommenterte at jeg hadde de her kopi versjonen av adidasbuksene og jeg svaret vel ikke på noen grei måte så vi blev skikkelige uvenner og det utvikle seg gjenem dagen og på siste rasten så jaktet de etter meg, jeg rakk at løpe in på et toalett og låse døren men de klarte at få den opp, så medans en av de høllt meg fast så stoppet den andre min munn full i sand og stein. Det gjorde skikkelig vondt da jeg gjorde alt jeg kunne for at holde munne lukket men fikk vakkert åpne den når jeg følte steinene presse mot tannkjøttet. Helt utrolig hva barn kan tenke seg gjøre på grunn av hva merke der står i nakken på t-shirten eller på leggen på din bukse.

Til og med sokkene kunne bli dagens samtale evne hvis der ikke stod Intersport på de. Igjen, what the flying fuck.

sekken, pennen, penalhus, der er ikke noet som ikke skal påpekes. Og det er faktisk ikke noet ekstremt men hvis du applicerer dette til alt det jeg skrev i tidligere inlegg så blir det veldig mye at tenke på for en 7-8 åring  der du minimum 1-2 ganger for dagen får høre: Dick, suck my dick.

Av og til ønsker jeg at det var idag de sa det, så jeg kunne spenne in kjeften på de med en Adidas LA Trainer i størrelse 46.

Oppvekst med en far og mor som liker motorsykler så fikk jeg en skikkelig fet skinnjakke og bikerboots i bursdagen min. Det var en sån klassisk skinnjakke med belte og svær lynlås som du lukker jakken med. Tror det var min 6e eller 7e bursdag. Realtivt langt hår hadde jeg også på den tiden. Men at komme til skolen i skinnjakke, boots og langt hår var litt av en opplevelse. Det var ikke alt for lenge før man skjønte at det bare vær til at glemme den stilen. 

Sen holdt det på sånn med små og større mobbingsituasjoner frem tils jeg gikk i 4e klass. Kan ha vært 5e også husker ikke helt. Ved 11-12 års alder fikk jeg min første bomberjakke. Også den en typisk jakke som brukes av mangen folk som kjører mc. Min far hadde en og jeg fikk en også vi kunne matcha hverandre når vi var ute på tur, lurer på hvis ikke moren og søsteren min også hadde bomberjakke faktisk. Bomberjakken blev også brukt av skinheads (les nynazist) og derfor blev det direkte en disskussion angående min politiska side. Fordi vi vet alle at en 11 åring med bomberjakke mest sannsynlig er politiskt aktiv og da gjerne i et fremlingsfienteligt parti.

Vi hadde noet i skolen som hette elevens valg. Det var en timme i uken der vi fikk lov at velge hva vi vile "studere". Det kunne være kjøkken, bild eller kjemi eller ekstra idrett eller noet annet. Jeg valgte bild da jeg alltid likt at tegne. Jeg er ikke noe god til det men jeg liker det. Tidligere i terminen hadde vi arbeidet med vikinger og det eneste jeg viste om vikingar var at der var en som hadde en hammer (nå ser du hvor dette er på vei sant?).

Så etter at ha tegnet en viking med en hammer tidligere i året, brukt bomberjakke og nå valgt bild som elevens valg så er det selføglig lærens plikt at  spørge meg (ikke på noen pen måte da uten veldig frekk i kjeften og høylytt) hvis jeg hadde planer på at lage hakekorsflagg på elevens valg. Det var første gangen i mitt liv jeg fikk spørgesmål hvis jeg var en nazist. Dette skulle bli noet folk spørr meg om av og til frem tils idag. Det slutet med at jeg fikk helt enkelt velge en annen ting at studere da lærerens diskusjon om mitt politiske interesse blev for mye for meg. I samme termin så kalte kollegaen hennes meg for Dickhead. Der var flere klasse"kamrater" som hørte dette men alle fikk vanskelig med at huske når jeg og mine foreldrer tok dette videre med ledningen. Eneste grunnen til at det faktisk blev oppdaget av skolen og mine foreldrer er fordi jeg gikk in og skrev SUBBA på den sorte tavlen i klasserommet. Hvis der ikke bruker det ordet i Norge så kan man vel sammenligne det med bitch. Da var de sjapp på telefonen hjem til faren min og fortalte hva jeg gjort. Han blev ikke imponert av meg. Etter 1 uke eller 2 med møter så sluttet det med at læraren blev sagt opp og jeg tror hun fikk forbud at jobbe med slikt i fremtiden også.

Når jeg skulle bli 13 år så var det tid for ny skole da den jeg gikk på kun hadde elever opp til 12 år. Da var jeg skikkelig nervøs, man hadde hørt alle fortelle om de som er 14-15 år på den nye skolen og hvordan de plager oss mindre. Alt fra at kaste egg på oss ved skoleavsluttning til at presse hodene våres ned i doskålen. Jeg var heldig, jeg fikk aldri et egg kastet etter meg og mitt hode har aldri vært ned i doskålen, men frykten var der den første tiden. Det verste som skjedde var vel at et 10tal ganger så postet folk bilder in i skapet mitt med enten tekst eller bilder som var assosiert med navnet mitt. Husker et bilde som skulle forestille en pikk som holdt i en annen pikk og ovenfor kom der et fly i form av en pikk som hadde en banderoll bak seg der det stod dickhead. De 3 åren på den skolen er ikke noet jeg savner direkt men heller ikke de mest plagsomme åren. De første 2 åren var slikt som den gamle skolen, hadde mange jeg gikk med på skolgården eller på lunsjen men ikke på fritiden, det var først når jeg fikk min moped som det vile endres. Da fikk jeg da kjørt en fyr fra min skole til hans kjærestes skole og det var første dagen i mitt nye liv med fler venner og et så kalt sosialt liv der jeg faktiskt gikk ut om dagene istedenfor at sitte klistret foran Warcraft, starcraft eller age of empires på min pc. 

Ved alderen 15 prøvde jeg meg på at drikke alkohol første gang, det gikk vel greit. Ikke noen større skandaler. Men mitt typiske tenårsfestende startet først omkring at jeg blev 17år. Jeg likte ikke øl så det blev mange tetrapakker med hvitvin frem tils jeg blev rundt 18år og oppdaget at vodka med fanta wildberries var en jævli smooth drink. Og bedre blev det når fanta kom med exotic, man følte seg direkte som Tom Cruise i Cocktail når man satt der og blandet en 2-3 cl med billig saranoff vodka med 30-40 cl fanta exotic, for gud hjelpe meg hvis du kjente smaken av sprit. Fy faen, i dag 13 år seinere kan jeg fortsatt ikke drikke rein sprit eller drinker som smaker sprit. Men fanta exotic har jeg sendt i pensjon.

Nå hoppet jeg litt langt så nå trekker jeg meg tilbake til aldren av 16 år da jeg begynte videregående. Har du lest tidligere inlegg så vet du hvordan første dagen gikk men det kunne selføglig bli verre der og. Ved 16 år alder blev jeg hengt ut som nazist av noen lokale AFA-medlemmer som gikk på samme skole som meg men i et annet bygg. De gikk estetisk siden de var musiker allesammen og derfor såg man de svært sjeldent i bygget der jeg gikk. Men en dag når jeg gikk hjem til min bestemor som jeg gjorde vær dag jeg hadde lengre raster mellom lektionerna så kom de rundt en hjørne og før jeg rakk og reagere så spottet de meg i trynet og kalle meg for et jævle svin. Det var første gangen jeg følte meg redd og kroppen gikk i full beredskap og det tok lang tid for jeg kom meg tilbake og kunne slappe av igjen. Jeg hadde det skikkelig dårlig hele dagen og etter det tok jeg alltid en annen veg hjem til bestemor. Så kom 2e året på videregående og da blev du på tvinget estetisk virksomhet 1 time i uken, alltså 1 time i uken skulle jeg in i dette forbanna bygg der disse folkene gikk på heltid. Så 1 time før den timen og en time etter hver uke gikk kroppen i full beredskap og det skal siges at det er svært belastende når din kropp går i full beredskap, du blir veldig sliten etterpå og har spent deg så mye at det faktisk gjør vondt i nakke og rygg. Etter 2-3 ganger der bare droppet jeg hele kursen fordi det var ikke vært det for meg.

Det var også disse 2 årene jeg sjølv begynte at mobbe andre. Jeg gikk kun på videregående i 14dager før jeg blev sendt in til rektoren for at ha mobbet en jente i klassen. Ikke noe jeg føler meg superstolt av men hun var ikke uskyldig hun heller, men som alltid hvis du gjør meg noe vondt så gjør jeg det til min livs oppgave at ødelegge deg og alt du har kjært. Jeg bakket ikke litt engang, hun fikk 9 år av frustrasjon hivet over seg hver dag så lenge jeg kan huske. Hvis noen prøvde at ta hennes parti så såg jeg til at de 9 åren gikk ut over han/hun også. Ingen skulle få lov til at tro at de stod over meg eller engang ved siden av meg. 

3e året er der ikke mye at kommentere, etter 3 år så var de fleste godt kjent med meg og de hadde brukt opp alle sine kukspøk i 1e og 2e året så 3e gikk greit og vi var eldst på skulen så det var ikke noen som skulle prøve at "sette" seg på deg så som når man var yngre.

Når jeg bikket 20 så forendredes alt, men det får vi spare til et annet innlegg

Hva vil jeg ha sagt nå da, jo det samme som med tidligere innlegg

 Hvis du er en forelder og leser dette så syns jeg at du skal legge samme energi på at se til at ditt barn ikke mobber like mye som at du ser til at han/hon ikke blir mobbet.

 



 

24 år av mitt liv i korte trekk....

Har reflektert en del over hvorfor jeg er den jeg er idag. Denne posten kanskje ser ut som et sett at syns synd i meg sjølv men det er ikke det som er tanken. Det er mer et sett at få det sort på hvitt hva som skjedd fra alderen av 7 år frem til idag da jeg straks er 31. Kanskje der er noen stakkers jævel som en dag sitter i en dorlig sits her i livet og av en eller annen grunn leser dette og får bare bittelite håp. Da er dette blogginlegget vert sin vekt i gull, hvis en eneste person kan finne noet av verdi i det jeg skriver så har denne bloggen gjort mer en jeg skulle ønske.

Det er ikke sån at med dette inlegget så er poengen i at det er så jævli synd i meg og jeg har haft det tøffeste livet, nei absolutt ikke. Der er de som sliter 10, 100 og 1000 ganger mer enn meg hver dag. Men nokk om dette nå, nå begynner vi 1993 istedenfor.

 

Året er 1993 og det skal bli mitt første skoleår i mitt liv. Frem tils den tiden kan jeg ikke huske noet som skulle ha vært vanskelig. Barnehagen var nice og hva jeg husker så trivdes jeg godt. 

Men så kom året da skolen blev realitet. Rett før skolestart så fikk familien endret etternavn fra et klassiskt svenskt etternavn til et ikke så vanlig etternavn som gikk i familien. Et helt greit etternavn hvis man hadde vært så heldig at man hadde et standard fornavn. Men kombinationen av mitt for og etternavn var alt for morsomt for 99% av folkene jeg mødt gjenem livet mitt for at ikke reagere i form av mobbing (fra andra barn men også voksne), "dødskule" synonymer, latterlig gjøre familien som gitt meg navnet and so on and so on. 

Frem til 1993 hadde jeg ikke peiling på hva navnet mitt vile gjøre mot meg de neste 24 åren. Det har vært en karusell av jævelskap og jeg kan mest sannsynlig regne de folk som ikke har ledd av meg ved første presentasjon på mine 2 hender og maks 1 fot. 

Ved en alder av 12-13år vile mine lærer på ungdomsskulen også være med på det morsomme. Og Nei, hun arbeider ikke lenger som lærer etter den saken. I denne alderen skjedde det ved 2 tilfeller at venner av mine foreldrer også gjorde meg til narr når mine foreldrer ikke var tilstede. Du skal faen være en skikkelig badboy når du er 40+ og "setter" deg på en 12 åring og får han at føle seg som verdens minste person. 

Alle er en komiker når de møter meg, hver eneste en. Og de har heller ikke noen problemer at dra in resten av min familie i sin komikk heller. Det er fritt frem at sige hva som dukker opp i hodet til fyren med "navnet". 

Etter de første 7-8 åren i skolen og ca 1,7 millioner fall av personangrepp/mobbing og realtivt reducert vennskapskrets så kom jeg meg i alderen av 15 år og fikk lite fler venner. Selvføglig fikk man starte forfra med alle morsomheter når man skulle presentere seg og sen få høre en og annen morsom ting av og til hver dag, men det blev sagt med glimten i øyet og jeg kunne acceptere det og av og til le lite jeg også. 

16 år gammel og 9 år med mobbing seinere begynnte jeg på videregående skole i hotell&restaurant. Første dagen der så samler de alle 16 åringer på skolen i en stor sal og roper deres navn høyt og tydelig og hvilken klass de skal gå i. Jeg svettet mer på de 20 minutterne før de ropte mitt navn enn etter en heldag med crossfit eventuelt en ukes trening med Navy Seals. Og der var vel ca 30-40 elever i salen som lo godt og kommenterte "mitt" valg av for og etternavn. Etter den hendelsen har jeg begynnt at svette hver eneste gang det er tid for navnskriking av diverse instanser. Kursing i forskjellige bedrifter, hver gang legen skal hente deg i venterommet, hver gang man begynnte nytt år i skolen og alle andre ganger noen har lyst at rope ditt navn så du skal sitte der og strekke opp din arm og rope tilbake at HER ER JEG WOOPTYFUCKINGDOO.... 

Når skolen vel startet skikkelig så fant jeg utav at kan de så kan jeg..... Jeg valgte ut 2-3 i min egen klass som jeg plaget non stop så lenge jeg kan huske. Jeg såg ikke noen feil i at plage de, hvorfor skulle jeg? Ingen syntes at det var feil at plage meg fra alderen 7-15år, så hvorfor skulle jeg bry meg et sekund når lærar, rektor eller foreldrer til mine offer sa til meg at slutte? Dette her angrer jeg selføglig idag og har gjort det siden et par år tilbake, men akkurat da så såg jeg på det som min fucking rett i samfunnet at leve på deres usikkerhet akkurat som andre levt på min. 

Etter 3 år på videregående så var det rett ut i arbeide, eller i hvertfall arbeide mer på den arbeidsplass jeg hadde fra at jeg vart 15 år. Så fra 15 til 19 år arbeidet jeg deltid på en Ica-butikk i Sverige. Etter det jobbet jeg 1-2 år på en restaurang og deretter begynnte jeg i daglivaruhandeln i København der jeg jobbet i 5,5 år hvilket er det lengste jeg hvert i en bedrift. Det var også disse åren jeg valgte at hente ut min retroaktiva tenårsrebell. Jeg var rolig og det komme ikke mye lyd fra meg i tenåren men når jeg bikket 20 så kom det. Det var fester på fester på fester. Gå ut på nattklubb og reise derfra direkte til jobb var ikke noet problem for meg. Min første sjef i Danmark sa at jeg var kun på topp fra torsdag ettermiddag når jeg hentet meg fra helgen før frem tils fredag ettermiddag da jeg kjøpte meg en flaske rom og reiste på fest igjen. Men hva faen, fra jeg blev 20 frem til 27 var nokk mine beste år, jeg fikk massevis av venner. En og annen spinnvill kjæreste også men de tenker jeg ikke kommentere engang. Det er bare rot alt sammen. Tror jeg har minimum 1 verdensrekord i sjalusi, mest sannsynlig 2. 

Så hvis vi hopper frem til 2011 så reiste jeg til Norge for at begynne på nytt. Et nytt liv nabolandet. Og nå kanskje du/dere trodde at mobbingen var slutt, jeg mener nå nermer jeg meg voksen alder og folk som er voksne driver vel ikke med mobbing eller slikt. Nei kanskje ikke så som på en skule, men her har det faen og skjedd ting på denne siden grensen. 

2012 blev jeg nektet adgang på Songa Trym (En oljerigg) som låg til kai på CCB på Sotra, dette fordi jeg "ikke" oppgav mitt riktige navn. Det var først etter at jeg hentet norskt id og mitt svenske førerkort som vekteren accepterte mitt navn. 

Arbeidsgiveren jeg hadde på den tiden tok meg in på en samtale for at legge opp en plan hvordan jeg skulle klattre i bedrifter og stige i lønn. Han skrev ned en A4 side med punkter. 3 punkter utspritt på papiret gjaldt navnet mitt. Han sa at kanskje det vile gå bedre i livet mitt hvis jeg byttet navn. Dette poengterte han da 3 ganger på en håndskriven A4 siden som jeg fikk ta med meg hjem og sette på kjøleskapet som en snottunge som tegnet en påskekylling til foreldrene sine. 

Fra 2006 har jeg nektet for at bruke mitt eget navn på navneskiltet på de arbeidsplasser som hadde krav på navneskilt. Jeg presenterer aldri meg med mitt eget navn hvis det er noen jeg ikke kommer til at treffe igjen. Og når de ikke tror på meg og later som at de ikke hører og spørger hvis jeg heter Rick, Nick, Mick eller Tick så får jeg følelsen av at en liten ferie i bergen fengsel for drap hadde jeg kunne acceptere for at få avslutte dagen til denne høyst irriterende person som står forran meg. Og du som leser hvis du nå ikke allerede vet hvem jeg er så håper jeg du klarer av at gjette deg til navnet mitt nå.

I Norge har det nesten blitt verre når det kommer til opprop, for eksempel på legekontoret. Fordi Her i Norge skal de på liv og død bruke mellomnavnet mitt også. Og siden de ikke klarer at uttale det så som i Sverige så gjør det alle mine tre navn til den mest sinnsyke settning de kan rope i et ventrom. Folk i ventrommet tror at legen min har tourettes for faen. 

Hva vil jeg da ha sagt med denne bloggen eller denne posten eller hva faen dere nå måtte kalle det i bloggverden. 

Jeg har blitt trakassert av og til i omtrent 24 år. Jeg har prøvet at finne tilhørighet i de fleste subkulturer du kan komme på, jeg har mist massevis av gode venner, jeg har blitt lurt av arbeidsgivere på lønn og feriepenger, jeg har sabotert nesten alle relationer jeg haft, jeg har vært deprimert, jeg har haft ekstrem angst jeg har vært forbannet i åresvis og jeg byter telefon nummer og faccebook flere ganger i året fordi jeg blir paranoid, jeg blir uenig med 7 av 10 personer og hater verden.

Men..... 

Idag mår jeg toppen, jeg har to veldig fine unger. Jeg har nokk aldri haft det så bra som jeg har det akkurat nå. Vist der er dager med stress og man blir forbanna av og til på bilkøer, bompenger og idioter som skal snakke med kassedamen på rema1000 om hva de skal gjøre i ferien 2019. Men utenom det så er det meste gull. Så uansett hur jævli du syns du har det igår, idag og imorgon eller 24 år av ditt liv så er der den ena dagen da det snur. Noen gang er det faen din tur at ha det bra etter at verdens har roundkickat deg i hodet nonstop. Så kjør på, bare kjør på. Helt pludseligt så er du der du vil være. Kanskje det er som jeg, barn og foreldrelivet, eller kanskje du har andre mål i livet, kanskje du blir leder for en kartell i central-amerika og selger kokain til CIA eller du sitter på livstid for at du solgt hemlige dokumenter til wikileaks. Så lenge du har det bra, det er det eneste som teller.

Nå var det mye om mobbing og det er vel ikke kun det som gjort meg til den jeg er men jeg tror det har påvirket mitt liv mest. Alt annet får vi spare til fremtida blogginlegg. Som den gangen psykologen ikke skjønte at jeg kommet meg så langt i livet uten at tenke på selvmord. Da mesteparten av de hun mødt i jobb prøvd at ta livet av seg for mindre enn det jeg har slagits med hele livet.

Over and out

Peace and Love

Love & Respect

Sayonara

Og hvis du lurer på hva de roper i ventrommet så er det Dickpole Granat



 

Endelig sommer

Så kom sommeren til Bergen og omegn.....

Jeg feiret dette med at ta sykkelen hele veien hjemmefra in til Bergen Sentrum. Det tok meg omtrent 90 minutter. Ziggy Marley på spotify la den perfekte stemningen på turen.

Nå sitter jeg på Bergen sin beste restaurant/bar og spiser en vegantoast og drikker rød juice og venter på min Chai. Det var lengesiden en dag føltes så bra som denne, sol og god kost og frisk luft gir virkelig energi i kropp og sinne. 

Ta turen inom Dwell på Korskirkeallmeningen (ovenpå bunnpris) og spis noe magiskt og drikk noe juice som er så fersk at du nesten kan kjenne smaken fra han som plukket frukten.

 




Ha en fin dag videre

Jesus sin eksamenshelg er nå over....

Så var påsken over. Vi var i Sogn&Fjordane hele påsken (Rævhålet Førde for den som undrer)

Jeg fikk høre for et par år siden at Førde er utsett til Norges styggeste by, men tenkte at det er sikkert bare tull. Men ack så feil jeg tok, det er en mindre fin bygd uten tvil. De fleste byggene ser ut som varetekstfengsel. Men for at ikke pisse alt for hardt på eventuelle førde-patrioter så skal jeg inrømme at alt rundt omkring bygden er helt outstanding. Naturen er utrolig vakker og luften er frisk at puste in til forskjell fra Bergen sin eksosfyldte luft. 

Det har vært noen helt fantastiske dager untatt at barna sover dårligt når de ikke er hjemme, så det har vært mye våkent på natten og tidlige morninger.

Peace out Maddafakka

 



 

Kaffe eller døden

10 dager på diett så langt. Totalt har jeg fått i meg 15 gram tilsatt sukker på disse 10 dagene det er nokk det minste på over 30 år i mitt liv.

Bruker et par apper på telefonen for at følge med på kalorier og forbrenning, de vil at jeg ligger på 2250 kalorier for dagen men jeg ligger på maks 1700/dag. Det vil sige 1100 mindre per dag en hva som er "normalt" for meg.

Jeg føler vel ikke noen større forskjell ennå unntatt at vekten har droppet fra 109kg til 105kg.

Kaffe, te og smaksatt vann redder meg fra all småspising som jeg ellers er veldig glad i. Har vel i princip spist 1-2 snickers og drukket 1-2 liter brus hverdag så langt jeg kan huske. Tror det var i 2007-2008 jeg begynte med det. Menge trodde ikke jeg vile se min 30 års dag med mitt kosthold, men her sitter jeg straks 31 år gammel. Skulle ikke sjokkere meg hvis jeg dør nå på dagen kun fordi jeg ikke spiser en masse drit.

Jeg prøvde meg på en diet for 2 år siden også, da brukte jeg samme appen men jeg "glemte" at fylde i kalorier for alt det jeg ikke skulle spise. På den tiden hade jeg et litet problem med wienerbrød. Det var det eneste jeg tenkte på, det klikket for meg hvis butikken var tom for wienerbrød. Så den dietten var vel aldri en diett da jeg levde på wienerbrød. 

MEN, nå er det nye tag og nå har jeg et litt større grunn til at bli mer obs på min helse. Jeg har ikke bare 1 men 2 småbarn. Og da jeg merker at jeg nesten trenger legehjelp etter 10 minuter lek i hagen med barna så tok jeg meg i nakken og sluttet med alt av karbohydrater og sukker for 10 dager siden. Målet mitt er under 95 kg før september og under 90 kg før jul

Så av og til blir du/dere nødt til at lese om min fremgang i mitt projekt med vekttap. 

 

Ha en fin chicken-xmas

 

Hva skjer? Og hva faen er en espresso?

Dagene går fort nå rett før vi reiser til ungenes norske bestefar i påske. Man skal rekke mange ting og få pakket. 

Men jeg klarte at ta en tur inom Espresso House på Bergen Storsenter i går. De hadde ikke noen uteservering så kunne desverre ikke ta bildet jeg lovet med uteservering, teppe og kaffelatte. Men jeg gjør et nytt forsøk etter påsken. 

Hva er en espresso? Ja det er som en kopp kaffe fast liten og smaker bedre.

 

Ha en fin påske (påske er btw den helgen Jesus tok eksamen) 

 

Peace out
 

Mitt livs første blogginlegg

Etter mangen år der jeg syns at blogg er et spill av tid så har jeg nå gått med den mørke siden. Jeg skal selføglig poste et og annet bilde på en kaffelatte i solen på en uteservering med et teppe fra espresso house lindet rundt beina. Men det får bli når våren kommer her til Vestlandet og jeg faktiskt har lyst at sitte ute.



Men frem tils den tid så blir det nokk et par inlegg så dere får en anelse av hvem jeg er og hva jeg spiser. Hvem vet, kanskje jeg kan inspirere dere til at kutte ut grandiosan og spise noet som er laget fra bunnen.